Sundgata 16 a: Røhergården

Dette store huset, som tilhører Sundets eldste bebyggelse, kaller de fleste nå for Røhergården. Det har tidligere blitt kalt Pedersengården fordi bakermester Ole Pedersen som satte opp gården i 1867. Bak huset ble det etter hvert satt opp en bakeribygning i teglstein, og bakeriet flyttet fra hovedhuset til teglsteinsgården i 1917.

Hovedhuset ble påbygget en 3. etasje i 1927. Det var byggmester Axel Bjørnstad som sto for arbeidet. Bakeribygningen, Sundgata 16 b, fikk et tilbygg mot Sundgata i 1936.

Når huset nå går under navnet Røhergården, er det fordi familien senere tok etternavnet Røher. Ved siden av bakeridriften var det blant annet pensjonat her, mens deler av bygget ble leid ut til annen næringsvirksomhet.

Sundtoppen hørte opprinnelig med til tomta.

Bjørn Hytjanstorp forteller historien om familien og bakeridriften slik:

«Sommeren 1968 la Borgild Røher ned O.Pedersens Bakeri i Sundet. Da hadde bakeriet holdt det gående i 101 år! På den tiden, og fortsatt i dag, kaller man gården for Røhergården, men fram til 1917 ble gården kalt for «Pedersengården».

Ole Pedersen var baker ved Eidsvoll Bad før han i 1867 startet sitt eget bakeri i Sundet. Året før hadde han fått sønnen Otto, og etter hvert hadde nok Ole forhåpninger om at sønnen skulle ta over bakeriet. Men Otto hadde andre planer, og som voksen endret han navnet til Røher, og midt på 1880-tallet tok han ingeniørutdannelse i Hannover i Tyskland. I 1903 flyttet han til USA, og jobbet ved ulike telefonselskaper i 12 år. Da faren Ole døde i 1914 vendte han tilbake til Eidsvoll, og fra 1915 overtok han driften av bakeriet.

Far Ole og mor Oline fikk åtte barn, men bare tre vokste opp, og nå var det disse tre som drev bakeriet. Bror Johan var baker, søsteren Sina fungerte som pensjonatvertinne og husholderske, mens Otto var daglig leder av bakeriet.

Otto likte bylivet, og moret seg rett som det var med overnattingsturer til Oslo. Året var 1929, og på toget hjem fra Oslo til Eidsvoll traff han for første gang Borghild Knutsdatter Sandnes. Han falt for den 33 år yngre hagebrukslærerinnen fra Romsdal, og i starten var forelskelsen nølende, men etter hvert gjensidig. De giftet seg i Eidsvoll kirke 2 januar 1932, og fra da av ble hun innviet i hans husorden i Sundgata 16. Det innebar å bo sammen med hans godt voksne, ugifte søsken, Sina og Johan, i tillegg til urmaker Gundersen som holdt til vegg i vegg. Det fortelles at det var vanskelig for Sina å akseptere at Borghild, som var mye yngre enn Otto og henne selv, kom for å overta som husfrue. Borghilds status som husfrue ble først etablert da Sina døde i 1936.

Ikke lenge etter bryllupet ble Borghild gravid, men guttebarnet ble født altfor tidlig og døde. Borghild snakket aldri om barnet, ikke før hun ble en gammel dame og sa i en oppsummering av sitt liv: «Jeg fikk en gutt, og han døde». I 1934 fikk Borghild og 68 år gamle Otto endelig en arving, datteren Oddrun. Datteren levde et godt liv i Sundet, og som ung voksen dro hun som au pair til England. Datteren ønsket ikke å jobbe i bakeriet, og flyttet etter hvert til Oslo hvor hun utdannet seg innen økonomi.

Etter at Sina døde besto Borghilds nye hverdag i Sundgata 16 av å lage mat til innlosjerende, og samtidig være mor. Det ble innført nye regler om lydnivåer og forventninger til manerer. Otto begynte å bli en gammel mann og ville ha ro i huset. Hushjelpen bisto med oppgaver i hjemmet, Borghild var regnskapsfører for bakeriet. Det var gode, men nøkterne tider.

Selv om Otto var 33 år eldre enn Borghild fikk de 24 år sammen. I desember 1956 sovnet han inn, 90 år gammel, og Borghild mistet sin kjære mann. Noen leieboere var igjen, ut over det var hun nå alene i det store huset. Borghilds datter giftet seg i 1957, og Otto fikk aldri oppleve å få se noen av sine tre barnebarn. Som enke overtok Borghild alt ansvaret for huset, driften av bakeriet og Sundtoppen. Lønnsomheten i bakeriet ble etter hvert marginal, og i 1968 ble det lagt ned.

Borghild ble eldre, men så lenge hun klarte passet hun på bakeribygningen og på huset. I 1983 ble Sundtoppen solgt, undergitt prisregulering, fra Borghilds datter Oddrun til Eidsvoll kommune som gjorde forkjøpsretten gjeldende. I etterkant ble det rettssak i forhold til hvem som eide elvegrunnen ut i Vorma og om det var ment inkludert i salgssummen. Saken gikk helt til Høyesterett hvor Eidsvoll kommune vant. Men så lenge Borghild levde var Sundtoppen hennes hage.

Borghild bodde i huset i nesten 50 år, halve tiden som enke. En sjelden gang nevnte hun med blanke øyne Otto, og sa til sine barnebarn at han var en staselig mann. Bare det. Noe annet fortalte hun ikke. Huset. Ansvaret. Ensomheten. Borghild sjekket at dører var låst og at lyset var slått av. Hun ville ikke forlate huset, ikke for noe, ikke for noen. Til slutt måtte hun allikevel reise. Borghild sovnet stille inn i 1982 på Brensmork sykehjem, 83 år gammel».

Ut over det som allerede er nevnt har det vært flere virksomheter i Røhergården, blant annet:

• Frisør Wiggo Christensen.
• Elektro-Senter som holdt til her fra 1. oktober 1960 til forretningen ble flyttet til Samvirkelagsgården.
• Lensmannskontoret var her fra 10. mars 1954 til høsten 1959, og Husquarna-butikken åpnet i april 1969.
• Ole Øsmundset var her med sin rammeforretning en periode, og frukt- og grønnsakbutikk ble drevet her en periode av en tyrkisk mann en kort periode fra juni 1999.
• Det første vinmonopolutsalget i Eidsvoll holdt til i 1. etasje fra 1968 til 1970, og vareutvalget var da kun sterkøl og vin. Da det ble tillatt å selge brennevin i Eidsvoll flyttet vinmonopolet til Olai Sandholts gård i Prost Krags Veg 2.

Minner og hendelser:

Brit Sandnes, Borghilds barnebarn og Oddruns datter, forteller:

«Jeg husker at jeg og mormor (Borghild) satt i vinduet på «kontoret» og så på at Vinmonopolet fikk leveranser. Vi satt i samme vindu når mormor forklarte hun fylte ut de svarte / hvite tippelappene, 1 eller kryss eller 2. Systemet var basert på hvorvidt biler med en viss farge svingte ned til venstre mot Bankplassen, kjørte rett fram eller unntaksvis mot høyre, mot Baptistkjerka. Hun vant ofte småbeløp.

Mormor var utdannet hagebrukslærerinne og underviste på Berby ved Halden før hun giftet seg med Otto Pedersen Røher. Mormor omtalte Sundtoppen alltid som «hagen», og plantet og sådde hele hagen med bær, frukttrær, poteter, alt av grønnsaker osv. Når vi var på besøk hos mormor fikk vi alltid med oss masse saft, frukt, bær, salat fra hagen.

Min mor og hennes venninne Gjertrud Thomassen (datter av rektor Thomassen, som bodde i huset ved siden av Solli pensjonat) satt i Sundsvingen og kastet leirekaker etter Otto. Han hadde spaserstokk som han hyttet etter dem, men fordi han da var blitt en gammel mann var det ingen fare for at han skulle klare å ta dem igjen. Når min mor derimot kom hjem måtte hennes mor (Borghild) gjemme moren min sånn at far Otto ikke skulle finne «den hersens ungen».

Min mor, født i 1934, vokste opp med kokke, to stuepiker, urmaker Gundersen og en butikkdame. Butikken var bakeriutsalget.

I nyere tid har Skibladner-ansatte vært faste leieboere i sommersesongen. Min mormor var særlig stolt over at kapteinen bodde der i alle år. I huset har samtlige rom et navn, alle fra tidligere tider. Det eneste rommet som fikk nytt navn, var rommet som ble omdøpt til Kaptein-rommet. Han hadde egen vask på rommet, alle de andre rommene var uten vann, men hadde vask / bad i gangen.»

Kilder:

• Jan Benjamin Baraas
• Brit Sandnes
• Bjørn Hytjanstorp